Kommentarer

8 kommentarer til “Vi diskuterer”

1. 

   Ingvar Botnen

   13. februar 2024

   Eg synest dette med sjølvberging – på ulike skalaar, frå lokalsamfunn via nasjon til verdsdel og planet – er noko av det mest interessante som finst å fundera over. Det er naturligvis avdi det heng tett saman andre spørsmål som matsikkerhet, energibruk til transport o.l.

   Følgjande enkle resonnement (som er inspirert av Thomas Malthus og Peter Turchin, ein evolusjonsbiolog som har gått over til å modellera menneskesamfunn) kan tena som ein inngong til problema eg ser:

   Dersom tilgongen på ein ressurs som mat (eller energi?) nærmar seg ei grense for kva som let seg produsera, vil vel marknadsmekanismane føra til at prisen på mat aukar, utan at produksjonskostnadane for maten veks like mykje. Og då blir vel resultatet ei velstandspumpe, som pumpar pengar frå dei som har lite til dei kapitalistane som sel matvarene. Med aukande ulikheit mellom fattig og rik som resultat.

   Turchin meiner å ha sett spor av slik utvikling i mange epokar og på mange stader i verdshistoria. Det neste som skjer, når den malthusiske grensa er nådd, er at samfunna vert ustabile. Det blir konkurranse om å komma seg ut av fattigdom og inn i elitar. Ein får konkurranse mellom og innan dei ulike elitane når desse ser at grunnlaget for velstanden deira er truga. Dei vanskelege tilhøva for folk flest, dei som ikkje veit å brødfø seg og familien, gjer dei smått desperate og viljuge til å kasta seg på demagogi, substanslause lovnader og annan mobilisering frå partar innan elitane. Og så følgjer lange periodar med uro og krig, som kanskje går i syklar når nye generasjonar høyrer om uretten forfedrene har vore utsette for, medan lidingane deira lettare vert gløymde.

   Turchin meiner han ser spor av slik dynamikk ikkje berre i historia, men også i dagens USA og kanskje tydelegast i det såkalla «Rustbeltet». Og vi kan frykta slik dynamikk i andre samfunn også.

   Så då er spørsmåla min slikt som: Kva er eit godt liv, gjeve ressursbegrensningar? Korleis sikrar vi oss elastisitet i t.d. matforsyninga, slik at det ikkje vert alt for dyrt å auka matproduksjonen dersom det kjem eitt eller mange uår?

   Og så vidare, og så vidare, i alle fall i hovudet mitt.

   Svar
2. 

   fritekst

   14. februar 2024

   Les gjerne den kronikken av Chr. A. Smedshaug som er referert til på framsida av bloggen!

   Svar
3. 

   Jan Einar Reiersen

   16. februar 2024

   Det er en fin start, Ingvar. Det overordnede perspektivet som du presenterer, er alltid nødvendig å ha med. Men kanskje vi i fortsettelsen skal konsentrere oss om Norge og de regionale forskjellene i landet.

   Først må vi bli noenlunde enig om status og utfordringer, og deretter rette søkelyset mot hvordan vi gjennom politiske handlinger kan peke ut en retning mot et samfunn med mer sjølberging.

   I neste innlegg kommer jeg med noen synspunkter!

   Svar
4. 

   Nanna T. Hauksdottir

   12. mars 2024

   Lokal sjølberging har alltid vært et sentralt begrep for meg helt siden den spede politiske oppvåking i PAG-kjelleren i Tromsø tidlig på 70-tallet.

   Stikkord var da: økologisk balanse, lokal og nasjonal uavhengighet, lokalt sjølstyre, ressursforvaltning, trygghet og mindre transportkostnader (økonomisk og miljømessig)

   Det var i gamle dager – og det ga stor mening i den tid. I dag – 50 år senere virker det for meg enda mer aktuelt og enda mer prekært. Miljøkrise, klimakrise, lokal fattigdom og sult basert på skjev ressursforvaltning og
   –fordeling; krig og miljøkatastrofer. Men hva har skjedd? Begrepet har nærmest forsvunnet i den politiske debatten. Så vidt jeg ser så aktualiseres det få eller ingen steder som et substansielt motsvar til dagens ressurs- og miljøpolitikk. Prøv å google eller søke på Orio? Det finnes nesten ikke.

   Selv har jeg sittet på sidelinja; har ikke engasjert meg. Men tillater meg den frihet eller frekkhet å mumle i skjegget når vi/de gamle PAG-ere mimrer og skriver bøker uten eksplisitt å ta opp disse gamle tankene; uten å børste støv av dem og uten å se på i hvilken grad de faktisk kan være svar på dagens uhyrlige utfordringer.

   Hilser veldig velkommen den debatten som er startet nå. Spent å se når denne gruppens kloke hoder virkelig studerer sjølbergingsbegrepet kritisk. Spørsmålet er om det står seg som konstruktivt politisk tankesett i dag – eller om det er en umulig romantisert tanke i en uoversiktlig verden dominert av makter som ingen rår over. Det blir spennende!
   Her under presenteres et eksempel på sjølbergingsprosjekt som det kan være spennende å følge og lære av:

   Sjølbergingsprosjekt på Ingøy og Rolvsøy i Finnmark

   https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/vil-skape-vind–og-bolgekraft-i-forblast-oysamfunn-1.15974722

   Harald Hansen er bosatt på Ingøy og har etablert firmaet Fávli som i tillegg til å tilby konsulenttjenester innenfor havforvaltning og bærekraftige fiskerier har som langsiktig mål å starte kystfiske og sjømatproduksjon lokalt på Ingøy.

   Forutsetning for enhver aktivitet i lokalsamfunnet er tilgang på stabil og rimelig strøm. Øygrid er datterselskap av Fávli og derfra kjøres pilotprosjekt med sikte på lokale løsninger for strømproduksjon med minst mulig naturpåvirkning. Målet er sjølberging der små samfunn klarer seg selv. Bygge ut i mindre skala lokalt i stedet for dagens store strømprosjekter. Produsere strøm til lokalt bruk og sende evt overskudd tilbake.

   Pilotprosjektet er i gang. Det er etablert samarbeid med SINTEF, Havkraft, Solvind og TINKR. For å unngå påvirkning av naturen har man bl.a. kontaktet Telenor om å gjenbruke området hvor det i dag står en avslått langbølgesender.

   På Øygrids nettside beskrives grunnlaget for prosjektet:
   “Strømsituasjonen er særlig problematisk i enden av strømlinjene, ute i kystsamfunnene som produserer sjømaten vi trenger. Strømnettet er tilpasset en annen tid og en annen generasjon.
   I dag importeres strøm, det er store spenningsvariasjoner og det er et stort tap av strøm i overføringene i det gamle strømnettet.
   Samtidig trenger vi at fiskeri- og havbruksnæringen går over på nullutslippsløsninger.
   Eksisterende kraftselskap og nettselskap har ikke noen god løsning. En ny sjøkabel koster fort 50 millioner, men det blir ikke mer strøm tilgjengelig i regionen av den grunn.
   Vi vil ta disse samfunnene fra minus til pluss ved bruk av lokal energiproduksjon med ulike teknologier som sikrer en god grunnlast.
   Ved å kombinere småskala vindkraft i allerede utbygget natur, sammen med solenergi, bølgekraft og batteri skal vi gi disse samfunnene en framtid full av muligheter.
   Mikrogrid skal gi mulighet for egne priser innenfor øysamfunnene, samtidig som vi eksporterer stabil strøm tilbake til strømnettet.
   Og blir det brudd på sjøkabelen eller andre steder på strømnettet, så kan vi fortsette å levere strøm til folk og næringsliv.”

   Selve Harald Hansen ser mange muligheter for aktivitet på Ingøy med utgangspunkt i lokale ressurser som forvaltes i et helhetlig system. Foreløpig er det hovedfokus på Øygrid og lokal kraftproduksjon og de har fortsatt en vei å gå.

   Men: etter min mening så er dette et interessant prosjekt som det blir spennende å følge.

   Svar
5. 

   Jan Einar Reiersen

   14. mars 2024

   Det er viktige synspunkter og sammenhenger Nanna påpeker. Prosjektet på Ingøy og Rolvsøy høres spennende ut, spesielt mht fiske og strøm. Men å få sjølberging på slike steder, innbefatter også transport og hvilke varer og tjenester som må importeres og hvordan det skal foregå. Eksport av fisk krever også transportløsninger til markedene som i stor grad finnes i utlandet. Siden vi ikke er sjølforsynt med landbruksprodukter, må vi importere de vi ikke har naturlige forutsetninger for å dyrke. I et sjølbergingsperspektiv synes jeg det er veldig problematisk at sentraliseringen som over lang tid har foregått innenfor landbrukssamvirket. Det gjelder Tine, Prior, Nortura mm. Eksempelvis finnes ingen eggsentraler igjen Nord-Norge. For en eggprodusent i NN, som først får kraftforet fra utlandet, sende eggene til Trøndelag eller Østlandet for sortering og pakking før de sendes nordover til butikkene for salg. Er dette en bærekraftig politikk?
   Etter min mening har landbrukssamvirket bygd opp en struktur som innebærer alt for mye transport på kryss og tvers i landet ved å bygge store produksjonsanlegg på stadig færre steder. Fra et miljøperspektiv og i sjølbergingssammenheng er dette feil politikk. Dette bør og kan gjøres noe med!

   Svar
6. 

   Nils Aarsæther

   19. mars 2024

   Sjølberging – ordet fenger eigentleg ikkje så godt (at kvar må tenke på seg sjøl er ikkje så langt unna ein assosiasjon til at alle er seg sjøl nok, og at viss eg gjer mitt så kan resten gå ad undas). «Sirkulær økonomi» er analytisk godt, men mange vil ha problem med å forstå «sirkulær». Eg finn ikkje eit godt ord, sånn på spartket. Men «kortreist og gjenbrukt» seier vel ein god del?

   Svar
7. 

   Jan Einar Reiersen

   2. april 2024

   Lokal produsert og kortreist mat!
   I Norge har vi en strategi for matvaresikkerhet. Det kan diskuteres om den god nok. Et par av innvendingene er at det ikke godt nok ivaretar utnyttelsen av naturressursene og at at den forutsetter omfattende, og mye unødvendig, innenlands transport.

   At det er landbruksprodukt som ut fra klimatiske og andre naturgitte forhold ikke kan dyrkes i Norge, er et velkjent forhold. Men det finnes varer som vi kan dyrke mer av i Norge, som i dag importeres. Det har med økonomi og handelsavtaler å gjøre. At Norge eksporterer vill- og oppdrettsfisk, er også en del av de globale matvarestrømmene. Handel med ulike matvarer er derfor nødvendig, men omfanget og varetyper bør problematiseres. Det lar jeg ligge her!

   Når det derimot gjelder utviklingen innenlands, angår den i høyeste grad den landbrukspolitikken som føres nasjonalt og innad i næringsorganisasjonene. Landbrukssamvirke står sterkt i Norge og sikrer medlemsbøndene avsetning og fast pris på produktene, uansett hvor de bor i landet. Men når de virksomhetene som produserer og videreforedler råvarene i stadig større grad sentraliseres til store anlegg, får dette en del negative konsekvenser som svekker den regionale og lokale sjølforsyningen. Transporten av landbruksprodukt, både råvarer og bearbeide varer, øker og fører til varer blir sendt på kryss og tvers og att og fram over hele landet. Tilsammen foregår det daglig en transport tilsvarende flere ganger rundt jorda. Denne transporten har miljø- og klimamessige negative konsekvenser. Det innebærer stort sett at landbruksvarer ikke er kortreiste produkter når de kommer fram til kundene.

   Kortreist mat, enten det er råvarer eller bearbeide produkter, må foregå i nærheten ( 1 – 2 timer?) unna forbrukerne. Geografien og bosettingsmønsteret i Norge innebærer at det er umulig å ha en eksakt definisjon av hva som kan betegnes som kortreist. At feks egg må sendes fra Nord-Norge til Trøndelag eller Østlandet for å sorteres og pakkes for å sendes tilbake til butikkene i Nord-Norge, er iallfall ikke kortreist!

   Med lokalproduserte matvarer siktes det bearbeidede produkter som pølser, fiskekaker, pålegg, brødvarer ol som er produsert i nærheten av der de blir konsumert. De kan også være kortreiste, men det ligger ikke i definisjonen. De ulike innsatsfaktorene og råvarene kan komme fra andre deler av landet og utlandet, altså langvegstransporterte.

   I et sjølbergings- og miljøperspektiv er lokalproduserte og kortreiste matvarer den beste løsningen. Et eksempel som foregår på den måten er Bull Gård i Grunnfjord I Karlsøy kommune, vel en time fra Tromsø. Her har de grasforede Angusokser og geiter. Disse slaktes og bearbeides til ulike produkter på gården som igjen selges i eiernes lokale butikk eller nettbutikken. (Se gjerne https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/flere-bonder-tar-hand-om-hele-produksjonslinja-1.16812662!)

   Det finnes sikkert flere slike eksempler rundt om i landet. Det må være et mål å utvikle slike konsepter på mange matområder og i flere lokalsamfunn. Det vil styrke sjølbergingen og bedre miljøet og redusere transportomfanget.

   Den utviklingen som har og fortsatt foregår innenfor landbrukssamvirket, ser ut til gå i feil retning. Dagligvarebransjen, som er dominert av store eiergrupperinger, er også basert på stordrift og drives med omfangsrikt transportopplegg. Selv om butikkene etter hvert har åpnet litt for lokalmat i hyllene, er det ubetydelig i den store sammenheng.

   Det er sikkert mange måter å angripe problemet med stordrift, økt transport og negative klima- og miljøgevinster i et sjølbergingsperspektiv. Uansett kommer vi ikke utenom det som skjer norsk landbruk. Som gode venstrepopulister, som er opptatt med å se utviklingen nedenfra og ivareta lokale ressurser, må ikke være redd for å utfordre både myndigheter og landbrukets egne organisasjoner på deres politikk på dette området!

   Svar
8. 

   Ingvar Botnen

   23. april 2024

   Når vi nå held fram med samtalane i nettverket vårt, ser eg gjerne at vi skal ha ei forståing av kva populisme og venstrepopulisme er som kan brukast meir allment enn kva eg har vore van med i PAG-samanhang. Eg vil gjerne kunne sjå det eg var med på på 70-talet i samanhang med det som er populisme i Europa og kanskje Latin-Amerika i dag.

   Så vil eg også gjerne ha med dette med motekspertise, og komma unna Cas Mudde sine greier med «tynn ideologi» og «det reine folket» mot ein «korrupt elite». 

   Venstre vs. høgre i populismesamanhang – det kan trengast noko her også.

   Venstre ser eg på som egalitært, som noko som har eit breitt engasjement, og som kan vera byggande sosialt sett, dvs. vera noko som kan knyta band mellom folk og laga sosiale nettverk. Kapitalismekritikk kan også høyra heime her. Høgre kan ha med sosial konservatisme og nasjonalisme å gjera, og det kan ha brodd mot meir eller mindre imaginære trygdesnyltarar og gratispassasjerar. 

   Svar