Her er et innlegg fra Hans Einar Hem, praktiserende bonde i Vestfold, om dette viktige temaet:

Sjølberga av mat.

Om vi må, kan vi få kalorier nok til å greie oss i en nødsituasjon, med vår rike tilgang til  fisk. Men når vi diskuterer sjølberging politisk, og når regjeringa setter politiske mål, handler det om å opprettholde dagens kosthold, med noen  justeringer; og at norsk landbruk produserer det meste av det.

Det er to argumenter for det. Det ene er et slags moralsk argument om at vi bør produsere vår egen mat, ikke kjøpe andres. Det har gått sammen med en landbrukspolitikk som, litt på og av, har fremma landbruk i hele landet, og beskytta mot importkonkurranse. Verken landbruk eller fiskeri er del av EØS-avtalen, her har vi særavtaler som muliggjør handel, men som sikrer norsk produksjon.

Det andre argumentet har blitt høyaktuelt de siste to åra, og er det som flagges nå; matsikkerhet i en krise/krigssituasjon. ‘Totalberedskapskommisjonen’ som leverte sin rapport i fjor, løfta også matberedskap som en viktig del av ‘totalforsvaret’, som de kaller det.

En akutt situasjon oppsto med Russlands invasjon i Ukraina i 2022. Vi importerte før det hoveddelen av mathvete fra disse landa. Både Russland og Ukraina produserte mye mer enn de sjøl trengte i svartjordbeltet, og det var en praktisk ting for alle parter å kjøpe av dem – inntil det ikke var det lengre.

Spørsmålet mitt er, uansett argumenter: Hvordan kan norsk landbruk produsere mer?

Det andre spørsmålet er: Hvordan kan vi få politisk oppslutning om dette?

Det jeg ikke kan svare på, men som vi jo kan diskutere, er; er det noe i dette som er spesielt venstrepopulistisk? Har matproduksjon noe med politikk nedenfra-og-opp å gjøre, involverer det folk flest og lokalsamfunnet? Eller må vi holde dette temaet  på det nasjonale nivå, med et nasjonalt prosentmål for sjølforsyning og med samarbeid mellom staten og landbruksnæringa – altså løse spørsmålet gjennom  klassisk sektorpolitikk?

Produksjonsutviklinga i norsk landbruk

Jeg er verken agronom eller økonomisk historiker, så det jeg vet om dette har jeg plukka opp som praktiserende bonde. Jeg vet heller ikke så mye om regionale forskjeller, men tenker at et Vestfold-perspektiv også kan være interessant.

Vestfold

Historisk har Vestfold vært det mest føydale jordbruksområde i landet. Det har vært store – og ganske føydale – skogeiere i andre deler av landet også, men Laurvigen og Jarlsberg grevskap var skikkelige grevskap på høyde med de beste utenlandske. Da de blei avvikla på 1800-tallet førte det til at de som hadde vært underlagt grevskapa på en eller annen måte (det var ulike plikter), fikk kjøpe jorda de hadde drevet. Jarlsberg beholdt 3000 dekar og er etter hva jeg vet Vestfolds største mottaker av landbrukstilskudd. Treschow-Fritzøe, som kjøpe Laurvigen i 1835, beholdt en mindre landbrukseiendom, men bygde den om til golfbane på slutten av 1980-tallet, og tjener mye bedre på det.

Denne overgangen til sjøleie ga en struktur med bruk mellom 60 og 150 dekar, hovedsakelig. Dette var familiebruk som helt fram til 2.verdenskrig, produserte mye for eget hushold, noe for salg. På vår gård, på 115 dekar dyrka mark, var det også 2-3 gårdsarbeidere i tillegg til familien. Alle bruka (ikke i bokstavelig statistisk forstand, men i hovedsak) hadde allsidig dyrehold, melke- og kjøttproduksjon, korn og poteter, litt varierende med grønnsaker.

Men fra 1. til 2.verdenskrig skjedde ‘det store hamskiftet’; en teknologisk utvikling starta som gjorde mange av gårdsarbeiderne overflødige. Slåmaskin gjorde både korn- og høyproduksjonen mer effektiv, selvbinder og treskemaskin revolusjonerte kornproduksjonen. Kunnskap om drenering økte jordas produktivitet, men foreløpig blei grøftene gravd manuelt, ofte av svenske sesongarbeidere.

Det var samtidig en voldsom kunnskapsutvikling knytta til Ås, og etableringa av det landbrukspolitiske segmentet er godt beskrevet av Knut Dahl Jacobsen i avhandlinga Teknisk hjelp og politisk struktur. Landbruksavtalen som kom i stand i 1935, organiseringa i interesseorganisasjonene Bondelaget og Norges Bonde- og småbrukarlag, det offentlige regulerings- og rådgivningssystemet med kommunale- og fylkeskommunale landbrukskontorer, og ikke minst utdanningsinstitusjonene på flere nivåer fra lokale landbruksskoler til Ås; dette har bidratt til en veldig produksjonsutvikling, både i kvalitet og volum  og – vi kan vel si – profesjonalisering av det norske landbruket.

Digresjon:

Kombinasjonsjordbruket som Ottar Brox beskriver i Hva skjer i Nord-Norge var kanskje enda mer utbredt i Vestfold (og ikke med fiske i yrkeskombinasjonen). Han og jeg snakka om det på en PAG-samling i Oslo for noen år siden. Det var også mange småbruk i Vestfold sjøl om de ikke utgjorde hovedstrukturen i landbruket her. Det var marginale bruk der folka hadde vært landarbeidere ved siden av, eller skogsarbeidere som i Lågendalen. Etter 1.verdenskrig kom industriell hvalfangst i Antarktis i gang i stor skala, og de største rederiene var i Vestfold. Deltakelse i hvalfangst var perfekt for kombinasjonsjordbruk og mange skaffa seg småbruk; hvalfangerne dro sørover i september og kom hjem i april. De kunne jobbe på eget bruk i vekstsesongen, og kona kunne passe et par kuer,g noen høner og en gris resten av året. Hvalfangsten var enormt lønnsom en periode. Det blei noen grunnrike redere, men det førte til mye velstand også i arbeiderklassen i Vestfold, enten de var med på fangsten eller i industrien som blei bygd opp av hvalkapitalen.

Mekaniseringa

Etter krigen endra Norge seg fort. De fleste gårdene her omkring fikk traktor rundt 1950 og behovet for arbeidskraft utover familien blei borte; landarbeiderne blei industriarbeidere. Hver gård måtte ha sin egen traktor, men mye av redskapen gikk flere sammen om. Mye gikk også i låna. Jeg har tenkt mye på nabohjelpsnormene som gjaldt da jeg vokste opp, ikke ulike de Jon Hellesnes beskriver i Den galne grisen. Den lokale smeden blei mekanisk landbruksverksted. Felleskjøpet og Gartnerhallen, slakteri og meieri var ikke så langt unna (Vestfold er jo ikke så stort). Brøyt gravemaskin (utvikla i Rogaland), og traktorgravere gjorde nybrott og drenering raskt og enkelt, om ikke billig. Dyrka areal blei utvida og forbedra veldig.

Husdyrdrifta blei også utvikla. Hos oss prøvde de seg med fellesfjøs på 50-tallet. Mange avvikla egen melkeproduksjon, men de som satsa kunne drive større, med mindre arbeidskraft. Bygdesosiolog Reidar Almås hadde nylig en artikkel i Klassekampen om NRF, Norsk Rødt Fe, og hvordan framavlinga av denne kurasen har økt både melke- og kjøttproduksjonen. Mens kuene i 1950 melka ca. 2000 liter i året, melker NRF i dag 8000 liter. Kjøttproduksjonen både for storfe, gris og kylling har også blitt mye mer produktiv i løpet av noen tiår.

Strukturrasjonaliseringa

Siden krigen har det skjedd en enorm endring av antall gårder og bønder. Da vi diskuterte sjølforsyning på 1970-tallet var det over 150.000 bønder i Norge, og de fleste dreiv egen jord. I dag er det ca. 38.000 aktive bønder, men produksjonen er mye høyere.

Her har jeg ikke spesielt god oversikt over det som har skjedd i andre regioner. I Akershus og på Hedmark og i Trøndelag har nok gårdene vært større, og utviklingen av bruksnedleggelse kan ha vært annerledes. Likeså på Vestlandet, dalførene og i Nord-Norge. På Sørlandet og Jæren tror jeg det har vært litt som i Østfold og Vestfold; de som dreiv eller overtok rett etter krigen, holdt det gående til 1970-80-tallet. Midt på 80-tallet var det et inntektsløft og ganske stor optimisme. Men så endra det seg radikalt på 1990-tallet og jevnt utover til i dag. Flere og flere la ned egen drift og forpakta bort jorda til naboer. Så nedleggelsen av gardsbruk har totalt sett ikke ført til redusert dyrka areal (om enn det har skjedd gjengroing der det var vanskelig å komme til for å  utnytte leiejord).

Landbruksentreprenørene, egentlig ikke en ny klasse

Erik Magnus Fuglestad har en interessant artikkel i Klassekampen i april, om klassestrukturen i landbruket. Han skisserer tre klasser; familiebruk, landbruksentreprenører og kapitalister. Jeg tror jeg forstår hvordan han har kommet fram til denne analysen, men jeg tror han bommer litt på empirien. Det er mulig han lener seg for tungt på statistikk (sosiologisk uvane).

På grunn av den sterke offentlige reguleringa av landbruket i Norge er det ikke lett å være kapitalist slik jeg kjenner det f.eks. fra Nederland og til dels Danmark.

Men landbruksentreprenører har vi. Her omkring er det imidlertid ikke entreprenørselskaper som satser i landbruket. De jeg kjenner er gårdsønner som har overtatt familiegården og bestemt seg for å leve av landbruket. Det forutsetter gjerne kombinasjonsbruk med rollebytte; kone i lønnsarbeid (jeg vet det er jenter som driver med menn i lønnsarbeid, men jeg kjenner ingen sjøl). De har da overtatt driften av andre gårder i nabolag og lokalsamfunn. Hvis de driver med dyr, er det full jobb. Hvis de driver med høyproduksjon (rundballer for salg)  korn, poteter og grønnsaker må de ha noe ved siden. Noen har maskinfirma og bruker noe av redskapen til graving, kantslått for vegmyndighetene, snøbrøyting o.l.

Hva skal til for å drive landbruk i dag

De siste par tiåra har drifta endra seg ytterligere. Maskinene er blitt større og koster mye mer. Krava til driften blir flere og mer detaljert. Alle som driver må årlig rapportere på HMS, på et spørreskjema på 60-70 spørsmål. Det er strenge krav til bruk av sprøytemidler, det må føres detaljert sprøytejournal, det må utarbeides gjødselplan på grunnlag av regelmessige jordprøver. Alt dette er helt greit, det meste kan styres fra mobiltelefonen. Både gjødsel og plantevern er koplet til GPS som gjør at mengde reguleres nøyaktig og optimalt. Presisjonsjordbruk kalles det.

I husdyrholdet er det tilsvarende med registrering av fôrinntak og produksjon.

Men det er nok fortsatt et potensial for enda høyere produktivitet. Det er fortsatt noen som meg, som driver med gamle (og mindre) maskiner, og ikke produserer mer enn 70-80% av det maksimale pr. dekar. Men så har jeg ikke investert så mye heller, jeg har kjøpt gammelt og brukt.

For:

For at landbruksentreprenøren som driver her på jordene i nabolaget, skal kunne drive sine 800-1000 dekar, må han investere. Først har han kjøpt hjemmegården og antakelig rusta opp driftsbygningene; noen millioner. Så må han ha traktor, gjerne to, fort en million pr. stykk.

Vendeplog, slodd, harv, tromlestokk, traktortilhengere, og skurtresker hvis han driver ed korn, potetsetter og -opptaker hvis han satser på det, eller helst begge deler for å kunne drive vekstskifte. Fort et par millioner til. Såmaskin som også kan brukes ved forenkla jordbearbeiding; 700’ til 2 mill., avhengig av bredde. Sentrifugalspreder til overgjødsling og plantevernsprøyte, noen hundre tusen til.

Hvis han driver med kuer har nye forskrifter for løsdrift pålagt svære investeringer i fornying av fjøs. Slike fjøs starter gjerne opp som samdrifter, men blir etter hvert overtatt av en av partene. En viss felles bruk av redskaper og maskiner er det vel fortsatt?  

Det var disse millionene i kapitalinvesteringer som bøndene ønsker kapitalavkastning på. Det virka nok optimistisk, men mulig å gjøre investeringene da renta var 2-3%, ikke fullt så greit når den blei 6.

Sjølberging

Vi produserer under 40% av kornet vi bruker i Norge. Hvordan skal vi greie å øke det? Korn er det som har vist seg mest akutt etter Ukraina-krigen. Men vi importerer alle slags jordbruksvarer gjennom handelsavtaler med EU og noen andre land, oftest med høye tollsatser . Norge har et bedre vern av landbrukssektoren enn de fleste andre. Det er egentlig ganske lite som er helt markedsstyrt. Korn, poteter og kjøtt har avtalt ‘målpris’. Det vil si at staten og landbruksorganisasjonene fastsetter prisen bonden skal få i jordbruksoppgjøret om våren. Får hen lavere pris kompenseres det, får hen høyere pris trekkes det fra i tilskuddet etter sesongen.

Det kommer jo sjølsagt an på premissene vi legger for økt produksjon og bedre sjølberging. Hvis et premiss er at den norske befolkningen legger om kostholdet vesentlig, og det vil være bra for helsa sier Folkehelsa, da vil vi kunne få til en del. Hvis vi legger om til mer fisk og plantebasert kost vil vi kunne legge om mye areal, som i dag produserer gras/fôr, til korn, poteter og grønnsaker. Men vil folk legge om kostholdet så mye? Og er det ikke slik at størsteparten av arealet egner seg kun til beiteland og til forpåroduksjon?

Det er også andre muligheter; ‘Communal farming’ er et kjempeflott konsept der en bonde dyrker mye forskjellig og folk i lokalsamfunnet eller regionen kjøper andel i produksjonen, hjelper til med luking og høsting, og får produkter til egent konsum, mye i gode år, mindre i dårlige. De er med og tar risikoen. Det kan fungere i bynære strøk, men det blir uansett en god del transport av det (mer og mer med elbil, elsykkel, heldigvis). Det egner seg også godt for gårdsbesøk med barn eller barnebarn og gir byfolk nærhet og kunnskap om jordbruk.

‘Urbant jordbruk’ er å ta i bruk grønne flekker i byene. Hvis byer etter hvert planlegges for det med takterrasser og fellesarealer, vil dette kunne bli et viktig bidrag. Kona mi søkte EU om et prosjekt med urbant jordbruk i fattige bydeler i tre europeiske og tre asiatiske byer. Hovedpoenget var at det skulle være lokalt eid og drevet. EU avslo fordi hun ikke hadde en businessplan med samarbeid med privat næringsliv. (No surprise der).

Men; jeg blei oppmerksom på potensialet. Jeg så også at dette skjedde spontant i Bosniske byer under krigene på 90-tallet. Parker, rundkjøringer og rabatter blei plutselig potetåkrer. I Norge var det tidligere relativt vanlig at familier i boligområder dyrka bær, potet og andre grønnsaker i hagen, noen hadde også høns i et uthus. I dag asfalteres arealet foran husene, og fortetting fjerner hagemuligheter i bynære områder.

‘Bondens marked’, gårdsutsalg, REKO-ringer o.l. er alternative distribusjonsledd, men egentlig ikke bidrag til økt produksjon. De kan imidlertid bidra til nye kostholdsvaner og matkultur, og biintekter som øker lønnsomheten for noen bruk. Her er det også muligheter i mindre bynære strøk, som har turisttrafikk. Men mitt matbudsjett hadde ikke rukket langt hvis jeg skulle basere meg på gårdsbutikkene.

Men:

Jeg kan ikke skjønne annet enn at vesentlig bedre sjølberging vil kreve ytterligere strukturrasjonalisering. Marginale teiger som ikke kan drives med de store maskinene vil gå ut av drift, eller i beste fall overtas/drives av hobbybrukere Det meste må samles på færre brukere for å utnytte kapasiteten på redskapen. Kjøttproduksjon som ikke er basert på utmarksbeite må reduseres, og jord som brukes til gras og fôrproduksjon må legges om til korn og poteter i størst mulig grad. Utvikling av nye plantesorter og husdyrslag som er bedre tilpassa klimautviklinga, må fortsette, med aktiv genmodifisering (som kan være politisk sett problemastisk).

Spørsmål 1

Mitt forsøksvise svar på første spørsmål; ‘Hvordan kan norsk landbruk produsere mer?’, er mer teknologi, færre og større enheter, enda sterkere statlig styring, også  for å hindre at det utvikler seg en landeierklasse.

Politikken

Dette er egentlig ikke ulikt det landbrukspolitikken legger opp til i dag. Inntektsløftet er forsøk på å sikre drift fordi veldig mange er hardt pressa økonomisk. Det var en selsom happening da meldinga om matsikkerhet blei behandla i Stortinget. Bondeorganisasjonene, og særlig Bonde- og småbrukarlaget, skjelte ut sine eneste venner på en måte jeg synes er vanskelig å forstå, annet enn som emosjonelt raseri over verdens urettferdighet.

Jeg tror det er riktig at det har blitt mindre bondehat i Norge. Men noen massiv oppslutning om landbrukspolitikk og økonomi i befolkningen ser jeg ikke[NA1] .

Politikkens paradokser og venstrepopulismens dilemmaer

Jeg googla en gang ‘sitater om pessimisme’ og fikk opp: ‘Ottar Brox: Det eneste rasjonelle er å være pessimist’. Det var litt pussig. Men jeg opplever at verden og Norge har endra seg veldig siden jeg var med i PAG på 70-tallet, og så de røde og grønne mulighetene til å kjempe mot kapitalkreftene. Jeg brukte en god del av 80-tallet til å arbeide med lokale utviklingsprogram i Afrika, men som blei stoppa på 90-tallet til fordel for nasjonal institusjonsbygging og frihandel. Det var da Jens og Jonas trodde fattigdommen ville bli utrydda i vår tid.

Jeg har kommet til at en omskriving av Gro-kommisjonen passer: ‘Jeg er pessimist globalt, men optimist lokalt’. Det er mange fine lokale initiativ rundt om i verden. Et av mine favorittland er Bangladesh, der NGOene ruler. Mikrokreditt, f.eks. har gitt mange et bedre liv.

Men hva med Norge?

‘Vi må sørge for at samfunnsstyringen er basert på folkelige interesser og at styringen respekterer naturgrunnlaget’ skriver Nils i sitt fine kapittel i JA!-boka. Det er ikke lett å være uenig i det. Men det må basere seg på en politisk analyse av et Norge, som er veldig forskjellig fra det Norge vi analyserte på 70-tallet.

Jeg opplever at ting som så ut til å henge sammen, ikke lenger gjør det, men fort kan komme i konflikt med hverandre, at det er noen paradoksale motsetninger som lett kan bli venstrepopulistiske dilemmaer.

Lokalt sjølstyre

Vi har et relativt sterkt kommunalt styre. Det fører til utbygging og nedbygging av både dyrka mark og natur. Det er i lokalbefolkningens interesse, men nasjonalt problematisk.

Nasjonale interesser av vindkraftutbygging har stor støtte så lenge det legges et annet sted. Her står også klimapolitiske, globale interesser mot reindrifta sineog friluftslivets  interesser.

Nedbygging av jordbruksjord nær byområder gir en miljøvennlig byutvikling  med redusert transportbehov. Men mer sjølberging blir det ikke av det, for ingen utbyggere tar hensyn til urbant jordbruk i sine prosjekter

Naturvern

Maksimal utnyttelse av utmarksbeite kolliderer med ulvens interesse for egen sjølberging.

Vi trenger artsmangfoldet i gammel skog, men vi trenger også trevirke for å kunne bygge mer av tre og mindre av betong.

Miljøvern

Noen ønsker mer økologisk jordbruk, uten kunstgjødsel og plantevernmidler. Men da reduserer vi produktiviteten av å drive med korn, frukt og grønnsaker betraktelig. (Jeg har prøvd. En må i hvert fall ha tilgang på husdyrgjødsel, og det kommer i konflikt med mindre kjøttproduksjon). EU-parlamentets forsøk på å forby en del plantevernmidler er en av grunnene til bonderaseriet i land som Frankrike og Nederland.

Folkelig støtte

Jeg tror ikke vi vil få stor folkelig støtte for dyrere mat. Jeg synes dagens regjering har en ganske fornuftig tilnærming til landbrukspolitikken. Den er pragmatisk og kompromissorientert, og forsøksvis langsiktig. Den norske staten styrer norsk landbruk sterkere enn de fleste andre land. Det har gitt en klasse av bønder som driver som landbruksentreprenører, men innen regulerte grenser. Men det er en liten og politisk lite potent klasse.

Jeg er redd det kan bli mye mer folkelig støtte for Framskrittspartiets markedsstyrte og importåpne alternativ. De vil i det minste gjøre det utenfor EU. Ja-partiene Høyre, Venstre og MDG vil jo få til det samme innafor EU. Uansett vil det gi billigere mat i butikken, og det skal godt gjøres å mobilisere politisk mot det.

Spørsmål 2 og 3

Så: Hvordan kan vi få politisk oppslutning om dette? Det blir ikke lett.

Det jeg fortsatt ikke kan svare på, men som vi jo kan diskutere, er; er det noe i dette som er spesielt venstrepopulistisk, som kan engasjere folk flest politisk, og i sin hverdagspraksis – i butikk og hage?

---

Hans Einar Hem,
Hem Østre, mai 2024