Den 14. mai hadde PAG/Populo-nettverket eit møte på Zoom om dette temaet. Innleiar var Nils Petter Gleditsch, som du kan lesa meir om på denne lenka.

Nils Petter synte først til at trass krigane vi har sett dei siste åra – som i Ukraina, Gaza, Sudan og India/Pakistan – er det færre som døyr per år i krig nå enn det var under siste verdkrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen. Det er også færre som døyr i krig rundt om i verda enn det er som vert myrda.

Vidare nytta Nils Petter økonomen og fredsforskaren Kenneth Boulding sine tre maktbegrep til å karakterisera dei faktorane som betyr mest for kor sannsynleg det er at krigar skal bryta ut:

1. Tvangsmakt – land kan bruka militære truslar for å få andre land til å føya seg etter viljen sin. Det er sannsynleg at atomvåpen reduserer sjansen for at slik makt skal verta brukt i våre dagar.
2. Bytemakt – land kan vera einige seg i mellom om at dei skal handla varer og tenester med kvarandre, og slik få betre økonomiske resultat enn dei ville fått utan slik handel.
3. Normativ makt – land utviklar felles identitet, moralske haldningar, kulturell likskap o.l. Sverige og Noreg var lenge i krig og konflikt med kvarandre, det same gjeld Tyskland og Frankrike, men i våre dagar er likskapen mellom desse landa så stor at krig mellom dei er ganske utenkeleg.

Etter at den kalde krigen slutta har det blitt mindre bruk av tvangsmakt, men i det siste har slik maktbruk auka, parallellt med at FN har blitt mindre relevant.

Men situasjonen er ikkje håplaus. Det har blitt meir proporsjonalitet i bruken av tvangsmakt, jf. Krigen mellom India og Pakistan, der det ikkje har blitt noka opptrapping av kamphandlingane.

Bytemakta har og blitt svekka på grunn av USA sin president Trump og hans innføring av tollmurar, men dette kan motarbeidast. Nå ser ein også at Kina i ein viss grad trer inn som ein stabiliserande partnar i den internasjonale handelen.

For å bygga opp den overordna normative makta i verda bør internasjonale organisasjonar styrkas. USA vil tapa mykje normativ makt på at landet har redusert bidraget til eller trekt seg heilt frå internasjonale organisasjonar som FN, WHO og Unesco, men om andre held fram med å styrka desse organisasjonane, vil USA måtta innsjå at landet har meir å vinna på å delta i slike organisasjonar enn ved å stå utanfor.