Når det globale jordbrukssystemet svikter som følge av klimaendringer, slår det direkte ut på våre matpriser. Hvem tør å gjøre det til en valgkampsak?

Anders Fretheim Breidlid 
Først publisert i Klassekampen 15. aug. 2025

Vi snakker ofte om klimaendringene som noe som truer framtidige generasjoner. Som om krisen først rammer senere – eller andre steder. Men klimaendringene er ikke noe som venter. De er her. Nå. Og de sniker seg inn i hverdagen vår på måter vi ikke alltid merker før vi kjenner det i lommeboka – eller på middagsbordet.

Som kjent har prisen på appelsiner mer enn doblet seg siden januar i norske butikker. Dette skyldes ikke bare inflasjon eller logistikkproblemer, men plantesykdommer og ekstremvær i Brasil og Florida, to av verdens viktigste produsenter. Klimaendringer gir høyere temperaturer, mer nedbør og uforutsigbart vær – forhold som svekker avlingene og gjør importvarer dyrere og vanskeligere å få tak i.

Det samme skjer med kaffe, kakao, olivenolje, ris og vin. I Spania og Italia har tørke og hetebølger redusert avlingene dramatisk. I Asia har flommer ødelagt risproduksjonen. Dette er ikke hypotetiske framtidsscenarioer. Dette skjer her og nå.

Dette har konsekvenser for norske husholdninger, som er blant de mest avhengige i verden av importert mat og varer. Når det globale jordbrukssystemet svikter, slår det direkte ut i prisene i norske butikker – og påvirker folks tillit til at myndighetene har kontroll. Prisene på mat og alkoholfrie drikkevarer steg hele 4,4 prosent fra juni til juli i år, en uvanlig høy vekst på en måned. Selvsagt er det grunn til å mistenke at dagligvarekjedene beriker seg på denne prisveksten, og næringsministeren reagerer da også kraftig på den kraftige prisøkningen. Selv om vi ennå ikke kjenner til alle bakenforliggende årsaker til denne prisveksten, er det neppe slik at regjeringen med et trylleslag eller med kraftige reaksjoner til dagligvarebransjen, kan få full kontroll over prisveksten på matvarer. Selv om finansminister Stoltenberg understreker at inflasjonen må holdes nede gjennom å føre en ryddig økonomisk politikk, har han i realiteten begrenset innflytelse over prisene på importvarer.

Klimapolitikk har i altfor stor grad blitt behandlet som et spørsmål for miljødepartementet og grønne partier. Men i realiteten er klimaendringer i stor grad et økonomisk spørsmål.

Det handler om matvarepriser, energikostnader, forsyningskjeder, boliglån, sysselsetting og statsbudsjetter. Det handler om hvordan velferdsstaten skal klare seg i møte med gjentatte klimarelaterte sjokk. Vi kan ikke lenger diskutere økonomisk trygghet uten å ta klima med i regnestykket.

Likevel virker det som om mange politikere – og velgere – fortsatt tenker at dette er et problem som kan løses «etterpå». Men det fins ingen pauseknapp. Når varmere havstrømmer ødelegger fiskebestander, når hetebølger svekker strømnettet, og når tørke fordyrer alt fra korn til bomull, er det ingen finansminister som kan budsjettere seg bort fra konsekvensene.

I denne sammenhengen er Norges rolle særlig utfordrende. Vi har et sterkt grønt selvbilde. Vi er verdensledende på elbiler og vi har ren vannkraft. Men samtidig er vi blant verdens største eksportører av olje og gass. Og til tross for klare anbefalinger fra FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået om å ikke åpne nye felt, fortsetter regjeringen å dele ut nye letelisenser i Nordsjøen.

Dette er en dypt problematisk dobbeltmoral. Det hjelper lite å kjøre elbil i Oslo hvis vi samtidig pumper opp fossile brennstoff som ødelegger klimamålene globalt.

Videre leting etter nye olje- og gassfelt innebærer dessuten en betydelig risiko. Hvis etterspørselen faktisk faller – noe som vil være helt nødvendig for å nå 1,5-gradersmålet – sitter vi igjen med en økonomi som er tungt investert i noe verden ikke lenger vil ha. Det er ikke ansvarlig politikk. Det er gambling med framtida.

«Det fins ingen pauseknapp»

I september går vi til valg. Riktignok handler valget om viktige spørsmål som infrastruktur, skoler og helsetilbud – men i bunn og grunn handler det også om noe mer grunnleggende: hvilken retning Norge skal ta i møte med klimakrisen.

For rikspolitikken er klimapolitikk. Det er på Stortinget de store veivalgene tas – om fremtiden til olje- og gassnæringen, om ambisjonene i de nasjonale klimamålene, og om investeringene vi gjør i fornybar energi, grønn industri, matsikkerhet og transport.

Det er også de nasjonale myndighetene som må håndtere de stadig tydeligere konsekvensene av klimaendringene: flom, ras, skogbranner, press på forsyningskjedene og stigende matvarepriser.

Derfor blir høstens stortingsvalg et avgjørende veiskille. Det handler om hvilken klimapolitikk Norge skal føre i tiårene som kommer – og om vi tør å være ærlige om hvilke endringer som faktisk må til.

Men valget handler også om signaler og prioriteringer. Hvilke partier tør å ta de ubehagelige samtalene om fossilavhengighet og matvaresikkerhet? Hvem tør å si at vår velstand ikke kan bygges videre på oljeinntekter i all overskuelig fremtid?

Vi trenger ikke flere vage løfter om «grønn konkurransekraft» eller «gradvis omstilling». Vi trenger tydelige, konkrete planer for nedtrapping av oljeproduksjonen, satsing på fornybar energi, og beredskap for klimarisiko – både økonomisk og sosialt.

Når prisen på appelsiner plutselig dobles, får det folk til å heve øyenbrynene. Når det skjer med fem eller ti varer til, begynner folk å lure på hva som egentlig skjer. Da er det politikernes ansvar å forklare sammenhengen. Det handler om et globalt system i ubalanse – drevet av menneskeskapte klimaendringer.

Kanskje er det nettopp gjennom lommeboka at klimabevisstheten endelig når et bredere lag av befolkningen fordi klimakrisen nå griper inn i det hverdagslige og det nære: hva vi spiser, hva vi betaler, hva vi kan forvente oss av trygghet i fremtiden.

Og da må politikken følge etter. Da holder det ikke med symbolske tiltak og små klimatiltak i budsjettbilag. Vi trenger at klima blir hovedrammen for all politikk – på samme måte som oljealderen en gang var det.

Norge har alle muligheter til å gå foran. Vi har kapital, kompetanse og demokratisk stabilitet. Det vi mangler, er politisk vilje til å erkjenne at oljeavhengigheten holder oss tilbake, at vi forbruker langt mer enn kloden tåler, og at klimakrisen allerede påvirker livene våre – på måter ingen regjering kan styre dersom vi ikke handler nå. Så neste gang du betaler 59 kroner for en liten pose appelsiner, tenk over hvorfor.