Tittelen er omfattende. Dette innlegget går i all hovedsak på den videreforedling og distribusjon av landbruksprodukter og hvordan dette fungerer i et transport- og klimaperspektiv.
La meg starte med et konkret eksempel som illustrerer hva som foregår. En kjenning dro på Obs i Tromsø for bla å kjøpe egg. På Prior sin kartong står et nummer som viser fra hvilken gård eggene kommer fra. Det kan vi alle finne ut av! Han registrerte at eggene kom fra en gård i utkanten av Tromsø. Det hørtes bra ut. Men det sto ikke noe om at eggene hadde vært ute på en lang reise. Siden det ikke er eggepakkerier igjen i Nord-Norge, ble de først hentet på gården, så sendt til Trøndelag eller Østlandet for så å bli fraktet tilbake til butikkene i Tromsø, dvs flere hundre mil. Det lett å forstå at dette, som kanskje er rasjonelt for Prior, også fører med seg økte klimautslipp og slitasje på vegnettet. Det hører med til denne historien at i nabobutikken selges egg fra Widding gård i Tromsø, som ligger to mil unna. Altså: Mens begge eggekartongene så ut til å komme fra nærområdet, altså lokalprodusert og kortreist mat, har Prior sine egg reist over store deler av Norge før de blir kjøpt i Tromsø.
Sentralisering av foredlings- og industrileddet innenfor landbruksnæringen er meget omfattende. Samvirkebedriftene innen ulike deler av landbruket, står i all hovedsak for denne politikken. Medlemmene er de aktive bøndene selv. At samvirkebedrifter som Tine, Nortura mm har mange fordeler for medlemmene, er innlysende. De sikrer avsetning, pris og kvalitet. Men noe av det de stilltiende godtar, er nedlegging av meieri, slakteri, eggepakkesentraler som medfører sentralisering til store og ofte spesialiserte enheter. Både råvarene og de foredlede produktene blir sendt på kryss og tvers i hele landet.
Tine er et godt eksempel på hva som har skjedd. Selskapet eies av 7000 melkebønder. I dag er det kun ca. 44 meierier igjen i Tinesystemet, mot hele 238 i 1970, altså en tilbakegang på over 80 %. Dette er en kraftigere nedgang enn antall bønder. Eksempelvisvar det i Troms sju meierier på slutten av 1960-tallet, nå er det ett igjen. Samme sentraliseringsmønster finner vi i Nortura-systemet.
Nå kan det hevdes at nedleggelsen av meierier avspeiler nedlegging av melkeprodusenter. Men så enkelt er det ikke. For det første så produserer hver melkebonde mer melk enn tidligere. For det andre så må melkebilen dra til alle bygdene som har melkebønder. Selv om det eksempelvis var 20 produsenter i ei bygd på 1970-tallet og det bare er to igjen i dag, må melkebilen likevel reise dit fortsatt. Det vil si at transportomfanget øker fordi det er lenger veg til og fra meieriene. I neste omgang fører dette til at ferdigvarene som skal til konsumentene også får lenger transportveg. Når meieriene i større og større grad spesialiserer osteproduksjonen, ved at ett eller to meierier som dekker landets behov for en type ost, bidrar dette til at vi har utviklet et system med transport på kryss og tvers over hele landet. De private Q-meieriene, som har kun to anlegg, på Jæren og i Gausdal, men forsyner butikker over hele landet, inngår de i et tilsvarende omfattende distribusjonsmønster.
Så å si all transport foregår på vegene med trailere og spesialiserte kjøretøy. Økt transport fører til større klimaavtrykk og CO2 utslipp. I tillegg kommer belastningen på vegsystemet. Når vi også tar med det omfattende transportarbeidet som matvarekjedene står for, er det klart at matvaretransport er blant de største transportforurenserne på næringsområdet.
Mens debatten om klimautslipp knyttet til landbruket i altfor stor grad har dreid som hvor mye kua slipper ut av klimagasser og hva bøndene kan og gjør, er det lite fokus på transportomfanget og hva sentraliseringen av foredlingsleddene har medført.
Det har vært lite politisk debatt om den sammenhengen jeg har skissert. Bøndene er opptatt av deres økonomi og velferd, og ser i liten grad ut til å bry seg om sentraliseringen i videreforedlingsleddet. Selv om det gjøres en del knyttet til å få mindre forurensende kjøretøy, er det lite fokus på konsekvensen av stordrift og sentralisering. Men når vi som politisk bevegelse er opptatt av å sikre hovedtrekkene bosettingsmønsteret og regional balansert utvikling i et miljøperspektiv, er dette viktige spørsmål.
Nå vil mange hevde at både produsenter, butikker og forbrukere blir mer og mer opptatt av lokalmat. Dette er en sannhet med store modifikasjoner. I denne sammenheng er det viktig å skille mellom lokalmat, lokale råvarer og kortreist mat. I en del tilfeller faller de matvarene vi kjøper innenfor alle kategoriene. Det er i så fall veldig bra både for miljø og samfunnsutvikling. Men det som kalles lokalmat eller lokalprodusert mat, legger vekt på hvor det ferdige produktet lages, ikke hvor råvarene kommer fra. Pålegg og kjøttprodukter til en lokal næringsmiddelbedrift, henter ofte sin råvarer fra slakterier og produsenter som befinner seg langt unna. Eksempelvis har vi i Tromsø en lokalmatbedrift som henter lammekjøtt fra Jæren, mens et finnes lam av høy kvalitet i nærområdet.
Kortreist mat forteller, som det ligger i navnet, at produksjonen foregår lokalt eller i næromlandet. Dersom vi også vet at den kortreiste maten i all hovedsak er basert på lokale råvarer, er det best i for miljø og samfunn.
Det er selvsagt umulig og heller ikke ønskelig at all matvareproduksjon skal foregå lokalt eller regionalt. Vi kan heller ikke unngå omstillinger og noe sentralisering. Poenget er at temaet må diskuteres. Det kan heller ikke være nødvendig at norske landbruksprodukt sendes over svært lange avstander og att og fram før de når forbrukerne. Hvorfor tar ingen politiske partier og interesseorganisasjoner ordentlig fatt i disse problemstillingene?