Av Ola Flåten og Knut Heen
Professorer (em.), Norges arktiske universitet, Tromsø

For å redusere fisket på begrensede ressurser bruker mange land fiskekvoter. Norske kvoter kan deles inn i grunnkvoter og strukturkvoter. Regjeringen har i lengre tid arbeidet med en melding for framtidens kvotepolitikk. Meldingen ble lagt fram i januar i år med tittel Folk, fisk og fellesskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling. Den er nå til behandling i Stortinget. Det er svært mange penger og regionalpolitikk involvert. Det er ikke bare spørsmål om maksimal bedriftsøkonomisk lønnsomhet for fiskefartøyene, men like mye samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Ikke minst for å sikre levedyktige lokalsamfunn i Nord-Norge, og i Finnmark i særdeleshet, som er eneste fylke med grense til Russland.

Grunnkvotene er de opprinnelige kvotene til rederiene og oppfattes som evigvarende/tidsubegrensede i motsetning til strukturkvoter, som er tidsbegrensede, for eksempel 20 år. Strukturkvoter er kvoter kjøpt fra andre fiskefartøy som så er tatt ut av norske fiskerier. En reduksjon i grunnkvotene, uten økonomisk kompensasjon, ville trolig møtt bastant motstand, ikke bare fra rederier i «tapende» fartøygrupper, men også fra den øvrige fiskerinæringen og fra fiskeriforvaltere. De vil hevde at disse rettighetene, og derved kvotene, er «evigvarende». Noen rederier har i realiteten kjøpt disse kvotene i markedet med fiskerimyndighetenes velsignelse. Andre har fått dem gratis fra myndighetene, gjerne etter lang tids bruk før kvoteordningene ble iverksatt.

Det er de tidsavgrensede (midlertidige) strukturkvotene som er hovedtema i kvotemeldingen. Disse strukturkvotene blir avskrevet som kostnader i rederienes regnskap og vil ved utløpet av tidsbegrensningen, vanligvis 20 år, være tilgjengelig for omfordeling.

I fiskerinæringen er det av mange en forventning om at disse kvotene skal gis tilbake til samme fartøygruppe, men juridisk og økonomisk står fiskerimyndighetene og Stortinget fritt til å benytte disse kvotene til en bedre måloppnåelse, som regional fordeling og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Ved struktureringen ble tidligere en vesentlig andel av den omsatte kvoten inndratt (avkortet) til fiskerimyndighetene og ført tilbake til gruppen, det vil si fordelt til alle fartøy i samme fartøygruppe som ikke deltok i struktureringsprosessen. Prosentsatsene for avkortning har variert over tid og mellom fartøy/redskapsgrupper. I starten kunne reduksjonen være opptil 40 prosent (for ringnot – sildefiskeriene) hvis fartøy som anskaffet mer strukturkvote, hørte til i Sør-Norge og avgivende fartøy tilhørte Nord-Norge eller Trøndelag. Dette var til økonomisk fordel for de gjenværende fartøy i nord. For havfiskeflåten er avkortningen senere blitt redusert til 10 % i alle tilfeller med overføring av strukturkvoter. I kystflåten var det tidligere 20% avkortning, men nå er den 10% som for havfiskeflåten.

For de gjenværende fiskebåteiere i Nord-Norge, og lokalsamfunnene i nord, ville det vært en fordel om avkortningene var størst mulig. Men for de redere som solgte, eller planlegger å selge, er det en stor økonomisk fordel å ha minst mulig avkortning, aller helst null. Da oppnår de størst gevinst.

Investeringsutgiften for strukturkvoter avskrives over kvotens «levealder», vanligvis 20 år. Stortingsmeldingen slår fast at kvotene som faller tilbake til staten ved levetidens utløp i prinsippet kan omfordeles til andre fartøy i samme gruppe, eller til andre prioriterte grupper. I stortingsmeldingen omtales den verdien som faller tilbake til staten for strukturgevinst. Denne gevinsten er anslått til hele 70 000 millioner kroner. I kvotemeldingen påpekes det at strukturgevinsten kan brukes som virkemiddel for å øke næringens bidrag til felleskapet. Det nevnes som eksempel at tildeling av et kvotetillegg fra strukturgevinsten kunne være mot betaling fra den som mottar kvotetillegget.

I neste setning skriver regjeringen at den « … mener etter en helhetsvurdering at strukturgevinsten skal tildeles vederlagsfritt (vår understrekning) til eksisterende rederier».

Denne gavepakken vil for mange stå i skarp kontrast til tittelen på stortingsmeldingen hvor folk, felleskap og rettferdig fordeling inngår. Stortingsmeldingen drøfter ressursrente (grunnrenten) i fiskeriene og eventuell beskatning av denne. Og igjen kommer samme formulering som ovenfor: «Regjeringen vil etter en helhetsvurdering ikke skattlegge ressursrenten i fiskeriene særskilt». Denne regjeringen skal ha honnør for innføring av en ressursrenteskatt i oppdrettsnæringen. Vi ville derfor, etter en helhetsvurdering, konkludert med en slik eller en liknende skatt også i fiskeriene. Men det er tydeligvis ulike oppfatninger av hva «helheten» består av, og regjeringen prioriterer de største fiskebåtrederne.

I kapittel 5 skriver regjeringen at «Uavhengig av modell, kan forslaget om å fordele strukturgevinsten vederlagsfritt innebære permanent overføring av betydelige verdier fra fellesskapet til et begrenset antall selskaper og enkeltpersoner» – og som sagt gjelder det hele 70 milliard kroner.  I Oppsummeringen av kapittel 10 skriver regjeringen at «Fisk er en knapp ressurs eid av fellesskapet, som fiskeren høster på fellesskapets vegne».  Denne formuleringen sammen med tittelen på stortingsmeldingen står i sterk kontrast til sitatet fra kapittel 5.

Det er en rekke virkemidler som kan benyttes for å få til en omfordeling av kvoter, både for tidsubegrensede grunnkvoter og strukturkvoter. Ledige kvoter kan for eksempel auksjoneres bort til høystbydende, eller man kan bruke virkemiddel som tilbakekjøp-instrumentet («buy-back») til en fastsatt pris. De rederier som har hatt 20 års utløpte strukturkvoter kan selvsagt også være med videre i slike prosesser. Avdøde professor Ottar Brox ville tildelt kvoter til kommuner og fiskebedrifter i utsatte områder. I landbruksnæringen har tilbakekjøp av melkekvoter vært brukt, senest for et par år siden.

I disse tider med Putin-Russlands krig mot Ukraina er det all grunn til å styrke næringsliv og bosetting i Nord-Troms og Finnmark. Overføring av strukturkvoter, eller til og med tilbakekjøp av tidsubegrensede kvoter fra trålere i Sør-Norge, til omfordeling til kystfiskerier i de nordligste områdene av landet kan være del av en slik politikk. 

Du kan lese mer i artikkelen vår:

Ola Flåten, Eirik Heen og Knut Heen (2023). Overskudd og ressursrente – mer for Nord-Norge? I Ragnar Nilsen, Einar Eythórsson og Svein Jentoft (red.), Allmenningsressurser i nord – fellesskap og grunnrente. Orkana Forlag.