Anders Breidlid, professor, OsloMet

Foredrag på Ottar Brox-seminaret på OsloMet, 30. august 2024

Det går knapt en dag uten nye nyheter om klimakrisa og klimaendringene. Temperaturene stiger og flom og tørke oppleves i store deler av verden, langt hyppigere og voldsommere enn før. I Sør-Sudan og Sudan hvor jeg har jobbet mye er det økende tørke og enorm ørkenspredning, spesielt i Sudan, men også voldsomt styrtregn som fører til flom og ødelagte damanlegg. De siste 30 årene har temperaturen i Sudan steget med 0.4 grader pr tiår. Sudan opplever en av de største temperaturøkningene i verden, og når en vet at dagtemperaturen i store deler av Sudan i dag  er over 40 grader sier det seg selv at enda høyere temperaturer snart er utålelig  for både mennesker dyr, og miljøet. Samtidig herjer en blodig borgerkrig som delvis skyldes klimaendringene. Sudan er en av de største humanitære katastrofe ne i verden i dag, men glemt pga Gaza/Libanon og Ukraina.

Svalbard ligger nærmere. I Longyearbyen søndag 11. august ble det målt 20,3 grader på Svalbard lufthavn, som er ny rekord i august. Svalbard er det territoriet i verden der temperaturen stiger raskest, 5, 6 ganger det globale gjennomsnittet. Svalbard kan snart ikke kalles å tilhøre Arktis mer. Og slik kunne jeg fortsette, med bl.a.  de katastrofale følgene av smeltingen av isbreene i Himalaya. Vannforsyningene til nesten en fjerdedel av verdens befolkning er i fare når stadig mer av isbreene blir mindre og mindre og kanskje forsvinner i slutten av dette århundret. 2023 var antagelig det varmeste på planeten på   100.000 år.

Vi kjenner grunnene der forbrenning av kull, olje og gass utgjør over 75 prosent av de globale klimagassutslippene. De resterende utslippene kommer fra avskoging og ødeleggelser av naturen, samt husdyrhold. Menneskeskapte klimagassutslipp forsterker dermed drivhuseffekten og øker jordas gjennom­snittstemperatur hvert år. Den økende opprustningen i verden er også svært skadelig for miljøet. Produksjon, testing og vedlikehold av våpen, militær­kjøretøyer og annen krigsutrustning krever enorme mengder energi og ressur­ser, som bidrar til høye utslipp av klimagasser. I tillegg fører militære opera­sjoner og konflikter til alvorlige miljøødeleggelser, noe som ytterligere forster­ker den negative påvirkningen på klimaet.

For de grønne og røde partiene er det verdt å merke seg at en potensiell kollaps av naturlige og sosioøkonomiske systemer vil bidra til en verden med ulevelig hete og mangel på mat og vann. Samtidig vil en økosystemkollaps ha enorme økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser, spesielt for den store majoriteten av befolkningen i det globale sør, men også for utsatte grupper i nord.  Vi vet at energiforbruket øker år for år i det globale Nord, og ikke minst i Norge som er på konsumtoppen i Europa, bare slått av Luxemburg. Som prof Anders Skontoft skriver i KK 12. juni, vil ønsket om fortsatt sterk vekst i energibruken og evigvarende økonomisk vekst bety at Norge verken oppnår sine klimamål etter Parisavtalen eller naturmålene fra Montrealavtalen.

Trusselen mot klimaet og verdensøkonomien er i klartekst kapitalismens vekstdogme. Kapitalismen er kort fortalt avhengig av kontinuerlig vekst. Dessverre stiller få spørsmål ved det kapitalistiske systemet som vi alle er innvevd i. Ottar Brox traff spikeren på hodet da han for vel 15 år siden skrev: «Å stille spørsmål om vekst er som om å stille spørsmål om Guds eksistens ved Teologisk fakultet.»

Det grønne skiftet er nå mantraet som skal redde jorda fra økologisk kollaps. Men er det grønne skiftet mirakelkuren som gjør at vi slipper å stille spørsmål ved vekstdogmet? Det ser ut til at flere stiller spørsmål ved det grønne skiftet og dets bærekraft. Regjeringens eget Miljødirektoratet (2024) sier i klartekst at regjeringen ikke når klimamålet sitt, i hvert fall ikke i 2030. Åslaug Haga i Fornybar Norge sier at utbygginga av fornybar energi i Norge går i sneglefart og at det for tida knapt blir bygd fornybar energi i Norge. Det blir f.eks.  ikke bygd noen nye vindturbiner i Norge i år og Equinor trapper ned på fornybare prosjekter. Samtidig varsler en rekke rike land, deriblant Norge, en storstilt satsing på nye oljefelt. 825 nye lisenser ble innvilget i 2023 og det investeres 250 milliarder på norsk sokkel i 2024 mens fornybarinvesteringene kun er en brøkdel.

Hvis nå det grønne skiftet er det eneste alternativet, hva kreves? Selvsagt er det særs viktig med fornybar energi, men spørsmålet er det realistiske ved å satse kun på teknologiske løsninger. Ifølge Our World in Data er behovet for årlige etableringer av utslippsfrie energiteknologier for perioden 2025 -2050 enormt Minst 500 solkraftverk pr år tilsvarende det største solkraftverket i Kina, 2000 vindmøller pr år al a Storheia vindpark og 400 kjernekraftverk pr. år. Et slikt antall årlige etableringer virker for å si det mildt lite realistisk, men politikere i det globale Nord (samt Kina og India) tviholder på teknologiske løsninger som den eneste saliggjørende for å møte klimautfordringene. Det underslås blant annet at den bærekraftige teknologien er et enormt energisluk.

 Det er verdt å merke seg at Cicerosjefen, den tidligere SV-lederen Kristin Halvorsen, sier at teknologi ikke kan løse klimakrisa: det materielle forbruket vårt er enormt, og vi kan ikke bare fortsette som før. Teknologien kan ikke redde oss her. Vi klarer ikke å endre klimaet uten å legge om måten vi lever på. Vi må ha noen verdiendringer i forhold til hva vi faktisk gjør. Det er helt utenkelig at resten av verdens befolkning kan ha et materielt forbruk som ligner vårt uten at vi har ødelagt kloden totalt. Men når hørte vi politikere på den rød-grønne siden si noe sånt?

Hvis vi leser partiprogrammene til disse partiene og prøver å høre hva disse politikerne sier i media forstår vi hvorfor stillheten omkring det Cicerosjefen uttrykker er nesten øredøvende.

Både Ap og Sv er rettroende og stiller ikke spørsmål ved økonomisk vekst i klimapro­grammene sine. Ap lanserte «Grønn bok 1» sammen med statsbud­sjettet for 2023. I den grønne boka er det   ingen kritikk av det hegemoniske vekstnarrativet.  Her finnes ikke et ord om kapitalismen, eller en proble­ma­ti­sering av økonomisk vekst eller personlig forbruk.  

Ap har programfestet å kutte 55 prosent av klimagassutslippene innen 2030 og i 2050 skal Norge være karbonnøytralt. Slike løfter har lav troverdighet, og svekkes ytterligere når miljøvernministeren lar markedet avgjøre når olje- og gassproduksjonen skal fases ut.

I SVs klimarapport Green New Deal er målet å 1) kutte utslipp av klimagasser 2) bygge opp nye næringer og sikre arbeidsplasser 3) dele for å få ned økonomiske forskjeller. SV vil Innføre et forbruksbasert klimaregnskap og kutte utslippene fra forbruk med fokus på en sirkulær økonomi. Kapitalismen er ikke nevnt med et ord og økonomisk vekst er nevnt en gang. Klimarapporten inneholder ingen signaler for å få ned energiforbruket kollektivt/individuelt.

I Rødts program er det ideologiske innholdet krystallklart:.» De menneske­skapte klimaendringene er i stor grad forårsaket av kapitalismens veksttvang og løses ikke individuelt, men i fellesskap. Vi tåler ikke et økonomisk system som krever stadig økt forbruk på en klode med begrensede ressurser.» Det er ingen ting å bemerke til retorikken i programmet, men når hørte vi en Rød politiker si det i den politiske debatten?

Miljøpartiet Det Grønne er tydelige på at forbruket må ned: «Mange i verden har rett til økt materiell levestandard, men hvis alle skulle hatt det samme forbruket som nordmenn, ville vi trenge over tre jordkloder. Derfor må rike land som vårt redusere forbruket og øke ressurseffektiviteten.    Vi har altfor lenge tatt det som en selvfølge at vi kan – og skal – forsyne oss av naturen for å skape velferd og framgang. Nå vet vi at vi bruker for mye.» MDG er utvilsomt det partiet som fokuserer mest på nedgang i forbruk, men partiet er ideologisk tannløst, og knytter ikke klimakrisa til et økonomisk system, kapitalismen. Leder Arild Hermstad i MDG skal likevel ha ros, som den eneste i partilederdebatten i Arendal, for å understreke at «mange først og fremst etterlyser økt livskvalitet, ikke nødvendigvis mer penger.» Hermstad  var den eneste politikeren som våget  å snakke om det problematiske ved forbruksveksten, og at en ny samfunns­visjon må skapes.

Hvem taper på den stadige forverrede klimakrisa? Det er de gruppene som venstresida sier å solidarisere seg med, både globalt og nasjonalt.

Hvorfor står så ikke de såkalte progressive politikerne fram og framstiller virke­lig­heten som den er: at det må ganske drastiske tiltak til for å demme opp for klimakrisa, både nasjonalt og internasjonalt og at grønn omstilling bare er en del av løsningen? Svaret er enkelt, men dypt foruroligende. Demokratiet synes ikke å tåle sånne alarmerende meldinger, og partiene våger ikke å nevne for­bruks­problematikken for å ikke miste velgere. Empirien bak en slik påstand kan virke svak, men styrkes av det faktum at MDGs tilbakegang ved forrige valg sannsynligvis skyldtes partiets klare tidsfrist for å stanse oljeletingen på norsk sokkel.

Det er altså grunn til å stille spørsmål ved demokratiets egnethet til å løse en så omfattende krise som det ikke har stått overfor før. Selv om demokratiet er den beste styreform vi har, er det viktig å utvikle og utvide demokratiet til mer aktiv folkelig deltakelse, ikke bare ved valg hvert andre og fjerde år. Selvsagt er sivil ulydighet et viktig redskap, men selv ikke grupper som Extinction Rebellion stiller spørsmål ved vår imperial mode of living. Vi trenger andre aktører som er pådrivere og som stiller mer grunnleggende spørsmål ved vår egoistiske og imperialistiske livsform når politikerne svikter så fundamentalt. Det er som den tyske samfunnsforskeren Nils Beckert skriver: «Vi ofrer vår fremtid for neste kvartalsresultater, kommende valgresultater og dagens fornøyelse.» Det er den kapitalistiske utviklingen gjennom 500 år med vektstrukturer som  nesten uunngåelig må mislykkes i å håndtere klimakrisa.  Det er strukturer som vi alle er innvevd i og sosialisert inn i.

Kampen mot klimaendringer er I ferd med å mislykkes. Vi som samfunns­borgere, velgere og enkeltmennesker har også sviktet Hvorfor er vi  ikke villige til å ofre noe for framtidige generasjoner? Vi får de politikerne vi fortjener, kanskje.  Det er tid for selvransakelse, både for politikere og for oss vanlige mennesker. Noen må tørre å snakkeåpent om disse utfordringene selv om det ikke er lett å gi krystallklare løsninger på disse enorme dilemmaene. Hvordan få velgerne til å forstå at den evige runddansen rundt den økonomiske gullkalven må stanses for å redusere klimakrisa? Hvordan få politikerne til å utfordre vekstdogmet selv om de på kort sikt mister stemmer? Det er umulig, men vi gir oss ikke.