Erfaringer og lærdommer for framtidig distrikts-bosetting.
Professor emeritus Einar-Arne Drivenes
I 2016 utga Ottar Brox si siste bok hvor han var eneforfatter: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? med undertittel: Om vi vil unngå for store forskjeller i våre barns Norge, er det mye å lære av våre forfedre. Han presentere også hovedtesen i boka i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift 2016 (nr 3).[1]
Kortversjonen av hovedtesen i boka er at Norge ble et rikt land lenge før oljealderen og at forskjellene i inntekt og levekår har vært mindre i Norge enn i andre land. Den enkle tilgangen på dyrkingsjord, skog og fisk, og mulighetene for mange-sysleri forklarer både rikdom og inntektslikhet i Norge. Det viktigste belegget for dette er ifølge Brox at antallet små gårdsbruk økte trutt og fra begynnelsen av 1800-tallet og helt fram til 1960. Denne veksten i antall bruk, og ikke minst småbruk, og medfølgende yrkeskombinasjoner gjorde det lettere for lønnsarbeidere i industrien å kreve respektable lønninger. Dette fordi så mange nordmenn fant levebrød i småbruks-/husholdsøkonomien, og det ikke dannet seg et reservoar av billig arbeidskraft slik som i andre land under industrialiseringsfasen.
Det faktum at Norge ikke var et fattig land før industrialiseringa og oljealder, er det mange historikere som er enig med han i, inkludert meg selv.[2] Det er de forklaringene som Brox mener ligger bak dette som vekker debatt. Og boka reiste da også heftige motforestillinger, bl.a. fra Espen Søbye, Jørgen Modalsli og Rolf Aaberge, alle tilsatt i Statistisk sentralbyrå, i en artikkel i Nytt Norsk tidsskrift året etter at boka kom.[3] Ikke uventa når det gjelder Brox sine publikasjoner.
De tre forskere er særlig kritisk til hans bruk av jordbruks- og yrkesstatistikken. Mange av disse småbrukene Brox legger så stor vekt på, var i realiteten store boligtomter. Det var kort og godt ikke noen stor ekspansjon i antall småbruk her i landet helt fram til 1959. Likeså mener de at Brox undervurderer sekundær- og tertiærnæringenes betydning for økonomisk vekst og modernisering. De ser heller ikke at Brox har belegg for påstanden om en sammenheng mellom inntektslikhet og ekspansjon i småbruker/husholdsøkonomien. Den såkalte Gini-koeffisienten, et mål for inntektsulikhet i Norge fra 1875, viser tre distinkte faser: 1900-1939, 1939-1953 og den siste fra 1950-tallet og fram til 1980-tallet. Svært høye inntektsforskjeller fra 1900 til 1939, økende likhet i perioden 1939-53, utflating i perioden fram til første del av 1980-tallet, og ei klar økning i ulikhet etter 1985. Og det store fallet i inntektsulikhet mellom 1939 og 1953 skjedde i en periode der sysselsettinga i primærnæringene/småbruksøkonomien gikk kraftig tilbake.
Jeg vil ikke gå nærmere inn i det tallmaterialet som Brox bygger på, men jeg vil gi kritikerne rett i innvendingene mot Brox når det gjelder hans bruk av statistikkens makrotall. Det gjelder både veksten i antall småbrukere, sammenhengen mellom en påstått voksende småbrukerøkonomi, økonomisk vekst og økonomisk likhet.
Brox sine analyser av historiske utviklingstrekk basert på makrodata kan en altså si mye om, men hans blikk for mekanismene på aktør- og mikronivå er uomtvistelig. Ottar Brox var en virtuos på små flater, som det heter på fotballspråket, en slags antropologiens Lionel Messi. Og det er jo slike spillere vi gleder oss mest over, når vi sitter på tribunen.
Et eksempel på historisk lærdom som Brox etterlyser i undertittelen til boka, gjelder den bureisings- og nydyrkingspolitikken som myndighetene førte i mellomkrigstida. Den bidro ifølge forfatteren til at landet ble tatt i bruk, skaffet folk arbeid og ikke minst: utjevnet økonomiske og sosiale ulikheter. Brox sitt positive syn på bureisinga får også gjennomgå av SSB-forskerne: bureising representerte bare slit for folk som ikke hadde andre alternativ. Ikke minst i Nord-Norge er tallenes tale, eksemplifisert gjennom kontantinntektene fra gårdsdrifta, virkelig dystre, ifølge kritikerne. De mener at refrenget i visa Anne Knutsdotter er mer realistisk ennBrox-analysen. Og det refrenget kjenner vi jo: «Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen/Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!» [4]
Var det så slik den enkelte bureiser opplevde sin egen situasjon?
Søbye og hans kolleger baserer seg på et aggregert og makro tallmateriale. De går ikke bak tallene og lar perspektivet også være den enkelte bureiser. Hvordan fortonte dette seg sett nedenfra?
Som eksempel på et nedenfra-perspektiv vil jeg vil bruke bureiserne Einar og Anne Olsen som på 1930-tallet ryddet et småbruk i Pettvika på Vestvågøy i Lofoten. Einar var også fisker og deltok i de store sesongfiskeriene i Lofoten og Finnmark.
Kartet viser området rundt Pettvika.
Staten har i århundrer brukt nydyrking og bureising som politiske virkemidler; alt fra grensesikring og fornorskning i nord, som mottiltak når det gjaldt utvandringa til USA eller som krisetiltak i mellomkrigstida. I vår sammenhengen er det bureisingspolitikken som kriseløser som vil være interessant. Rundt 1920 ble de offentlige og private tiltak for bureising og nydyrking samordnet og satt i system, både på stats-, fylkes- og kommunenivå, en fikk statlige støtte- og låneordninger, det siste gjennom «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank».
Dette gav snart resultater: Fra 1921 til 1976 ble det gitt støtte til i underkant av 20 000 (19 258) bureisings-bruk, hvorav over en tredjedel, ca 8000 (7908) i Nord-Norge. Etter bare 16 år, mellom 1921 og 1937, var det etablert over 10 000 bruk i Norge (10 340) og i underkant av 4000 (3872) i Nord-Norge. Toppårene var så desidert fra 1930-1940, både nasjonalt og regionalt. I samme tidsrom ble det oppdyrket nesten 160 000 (159 227) dekar på bureisingsbrukene, dvs 13,1 % av all nydyrking med statsstøtte i Norge, hvorav 1/3 del (51 923 dekar) i de tre nordligste fylkene. Bureisinga innebar også en formidabel bygging av boliger og driftsbygninger. Fra 1921 til 1936 ble det oppført over 8500 (8645) boliger på bureisingsbrukene i landet som helhet, i Nord-Norge over 3000 (3136). Det ble reist ca 9000 (9078) driftsbygninger, av dem var 1/3 del, over 3000 (3284) i de tre nordligste fylkene. Nord-Norge topper bureisingsstatistikken på nesten alle variabler. [5]
Senhøstes i 1929 hadde Einar og Anne fått utskilt et stykke jord på ca 25 dekar i utmarka til et av hovedbrukene i Pettvika. De ga det kommende småbruket navnet Nordmo. Planen var å komme inn under de ordningene som gjaldt bureisningsbruk; det dreide seg om gunstige lån, bidrag til fjøs- og husbygging og pengestøtte til oppdyrking og nyrydding.
Kravene for å komme inn under støtteordningene, var at 20 dekar kunne ansees som dyrkbar. I første omgang ville fylkesagronomen bare godkjenne 18 dekar av Nordmos 25 dekar. I tillegg til arealkravet var det satt krav om minimums- og maksimumsgrense for formue (1500–15000 kr). En skulle altså ikke være for rik, men heller ikke for fattig. Det måtte heller ikke være oppført bolig- eller fjøsbygning på eiendommen. Her skulle det altså både ryddes og bygges!
Før Einar og Anne kunne gjøre det, måtte finansieringa være på plass og det måtte skaffes mer jord. Skulle de få banklån og støtte til oppdyrkinga krevdes det plantegninger og kostnadsoverslag for bolig og fjøsbygning, og en detaljert jorddyrkningsplan. Men bare vel 1 ½ år etter at Nordmo var utskilt, kunne Einar sette spaden i jorda, sommeren 1931. Planarbeidet og utarbeidelsen av lånesøknadene hadde ikke kunnet skje uten hjelp av det statlige, fylkeskommunale og kommunale støtteapparatet som var etablert bl.a. gjennom kommunale jordstyrer, fylkesagronom etc.
Lånet i «Småbruk- og boligbanken» på 3500 kr dekket på langt nær kjøpet av eiendommen, (1900 kr), og bygge-kostnadene for bolighus og fjøs. Nå kunne de i tillegg til det gunstige lånet også få direkte tilskudd til bolig og fjørbygning. Likevel måtte svært mye dekkes av egeninnsats siden de ikke hadde oppspart midler, eller formue. En del av løsninga ble da å la kjelleren i bolighuset foreløpig fungere som fjøs. Huset ble reist sommeren og høsten 1931. Dit flytta Anne og Einar så med to unger og plasserte kua i kjelleren. Og i januar 1932 kom unge nummer tre til verden.
Fjøset ble først ferdig i 1935. Til det mottok de 980 kr i offentlig støtte, utdelt i takt med at byggearbeidet skred fram. Det utgjorde ca. 1/3 av byggekostnadene. Ved å la byggetida strekke seg over så lang tid, ble det mulig å legge inn desto mer egeninnsats, og til å få mer hjelp av bror og svoger.
Mesteparten av jorda på Nordmo var torvmyr, men mye bestod også av ujevn, steinbesatt grunn. Dette skulle altså omskapes til dyrkbar mark. Blant de papirer Einar etterlot seg, finnes en plan for jorddyrking av ca 6 dekar, bare en del av det som ble oppdyrka totalt. Av planen framgår det at bare på dette stykket måtte det graves over 500 meter grøfter, ca 1 meter dyp og ca 40 cm brede. I tillegg skulle grøftene steinsettes. Til det ble mindre stein eller knust stein etter sprengninger i nydyrkingsfeltet brukt. Einar var god med dynamitt heter det. Etter at det var gjort, skulle grøftene lukkes, også det med handmakt.
En del av tilskuddet til jorddyrkinga ble brukt til å leie hjelp, men det sies at mesteparten av grøftinga stod Einar for. I den grad det ble brukt hest, for eksempel til å frakte stein til grøftene, måtte en spørre pent om å få låne hest, med gårdsarbeid som motytelse for Einars del. Men selv om Einars iver og grundighet med grøftegravinga gjorde at høyavlingene var gode sammenligna med nabogårdene, rakk det ikke til å fôre en hest. Det ble aldri skaffet hest på Nordmo.
I fjøsen var det rundt 1940 2- 3 kyr, og 7-8 vinterfôra sauer og noen få høns. Salg av lammeslakt var en god inntektskilde. Det ble også levert saueull. Fra slutten av 1940-åra var der alltid en gris i bingen, som ble slakta til jul, i årene før var griseholdet mer sporadisk. Det ble levert melk til meieriet, men før krigen gikk mesteparten til smørproduksjon, og noe av smøret ble solgt. Det var stor potetproduksjon på gården. Ifølge en av sønnene «sikkert mellom 1000 og 2500 kg». Lite ble solgt, det meste gikk til husholdninga og til «dyrefor».
Vannforsyninga var ei sak for seg. I de første åra henta en det fra en utendørs brønn, i 1937 ble det sprengt en brønn i kjelleren med ei pumpe oppe i kjøkkenet. Først etter krigen ble det lagt inn vann fra en brønn utafor dyrka mark, da ble også fjøsen tilkobla. Elektrisitet ble installert i 1937 og «Nordmo» fikk telefon i 1946.
Det er ikke så rart at det ikke ble tid til å dra på finnmarksfiske i de travle bureisings-åra på 30-tallet, men Lofotfisket deltok Einar i hvert eneste år. Det sies at han hadde 52 sesonger på Lofothavet. I de fleste årene var Mortsund utrorsstedet for Einar, han rodde i alle år hos andre, en egen større båt som kunne brukes i sesongfiskeriene, eide han aldri. Under lofotsesongen bodde han i Mortsund, han sykla hjem hver lørdag ettermiddag, og ned til Mortsund hver søndags kveld.
Etter krigen gjenopptok han finnmarksfisket. Men han kombinerte, som så mange andre fiskar-bønder, over i sekundærsektoren. For Einars vedkommende var det anleggsarbeid, bl.a. bygging av Nordlandsbanen. I vanskelige perioder i fiskeriene var det her pengene var å hente. På hjemmebane bestyrte Anne hus og fjøs, og ungene ble satt i arbeid så snart det var mulig.
Var dette så «sveltihjel» som det heter i visa?
Det var ikke et liv i overflod, det var et liv med mye slit og strev. Men Anne og Einar greide å skaffe seg en «heim» som de sa i de dager, hvor de eide både gård og grunn. Ikke minst gjaldt det et moderne bolighus etter den tids standard. Nyreisningsbruket skaffet først og fremst mat, ikke så mye penger, men sammen med inntekter fra fiskeri og bygg/anlegg ga det innkomme til en familie som i 1946 omfattet 9 unger. Jeg er nr i 9 i rekka.
Hva er så lærdommen fra bureisningspolitikken for framtida?
Brox har ofte blitt beskyldt for å være en essensialistisk romantiker, som ville tilbake til fortida. Det er en kritikk som ikke rammer. Hans metode er å ta utgangspunkt i den lokale tilpasninga slik den er til enhver tid og å se samfunnet nedenfra, og fra enkeltaktørenes perspektiv. Han er ikke opptatt av kulturelle sider ved småbrukerøkonomien, men hva som er økonomisk rasjonelt for det enkelte hushold. Leser vi hans meget korte kapittel om bureisingsbevegelsen i boka fra 2016, vil vi se at han ikke har noen illusjoner om at bureisningspolitikken skal kunne gjentas i samme form i dag. Derimot har han noen interessante refleksjoner om hva en kan lære av bureiserne og bureiningsbevegelsen.[6]
Det er påfallende at bureisingspolitikken hadde oppslutning, så vel fra høyresiden som fra venstresida i politikken. Initiativet kom fra høyresiden på 1920-tallet og ble videreført da Arbeiderparti kom til makta i 1935. Det betyr ikke at det ikke ble reist kritikk ved noen sider av dette prosjektet, men tiltakene ble ikke avbrutt ved de mange regjeringsskiftene i mellomkrigstida, og fikk dermed mulighet til å virke over tid. Det ble også etablert et «støtteapparat» både lokalt, regional og på nasjonalt nivå. Det involverte lokale jordstyrer, landbruksselskapene på fylkesnivå, Landbruksdepartementet, og ikke minst gjennom landbruksfaglig kompetanse som bureiserne ble til del gjennom bl.a. gjennom fylkesagronomene.
Einar og Anne kunne ikke ha skapt seg en heim og et småbruk uten de statlige ordningene som støttet og stimulerte deres egeninnsats. Det gjaldt det offentlige bidraget med fagkunnskaper og ikke minst statlige økonomiske støtteordninger som rentefrie, dels avdragsfrie lån og direkte tilskudd. Bureisningstiltakene bidro heller ikke til at lokalsamfunnene og lokalbefolkninga mistet kontroll over, eller ble utestengt fra å høste av felles naturressurser. Nei, tvert imot: Einar og Anne ble både jord- og huseiere, de ble selveiende småbrukere. De ble sikret det ene av de to fundamentene i den tradisjonelle fiskarbonde-økonomien. Og bureisinga resulterte i flere hundretusen dekar oppdyrka mark, hvor mye i dag er i ferd med å gro igjen.
Kort sagt; bureisningspolitikken er et eksempel på statlig og offentlig stimulering av lokalt næringsliv som ikke samtidig begrensa den lokale råderetten over naturressursene. Slik er det ikke i dag og det er den viktigste lærdommen av bureisningsperioden.
[1] På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? Om vi vil unngå for store forskjeller i våre barns Norge, er det mye å lære av våre forfedre (2016). Han presentere også hovedtesen i boka i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift 2016 (nr 3).
[2] Jan Eivind Myhre (red.): Myten om det fattige Norge. En misforståelse og dens historie, Spartacus / Scandinavian Academic Press, Oslo 2021.
[3] Aaberge, Modalsli, Søbye: Småbruk, vekst og fordeling. Nytt norsk tidsskrift i 2017 (nr 1).
[4]Aaberge, Modalsli og Søbye: Nytt norsk tidsskrift i 2017 (nr 1): « …av nær 3900 bureisningsbruk bidro knapt 2500 med null eller under 200 kr i inntekt for året 1938. Slikt var verken en kilde til rikdom for landet eller redusert ulikhet. Som en karakteristikk av disse brukene er nok refrenget til «Anne Knudsdotter», fra 1865, mer realistisk enn Brox’ analyse, selv om den er skrevet 70 år tidligere.»
[5] NOS X.1: Bureising med statsstøtte 1921-1936. (1941). Olav Randen: Brøyte seg rydning. Bureisingstid og bureisarliv. (2002). Liv-Karin Elvestad: Bureising i Balsfjord 1920-1950. Indre kolonisering og reinbeitekonvensjonen av 1919. (Masteroppgave UIT 2024). Ståle Tangen: Bureising. Indre kolonisasjon og Selskapet Ny jord i et kulturhistorisk perspektiv (Hovedoppgave NTNU 1995).
[6] Ottar Brox: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? Om vi vil unngå for store forskjeller i våre barns Norge, er det mye å lære av våre forfedre (2016) s 81-84.